Haukåsen 357 moh
Østmarka er et utmerket turmål. Dessverre har vi sviktet et av våre kjæreste turområder i 2012. Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med denne vakre høstdagen.
Vi tok 25 bussen til Lindeberg sykehjem og fulgte Lindebergåsen oppover mot krysset med Ole Reistads vei der parkeringsplassen som er utgangspunktet for den blåmerkede stien mot Lutvann, ligger.
Første etappe opp til Lutvann ble tilbakelagt på vel halvtimen. Lettere fuktig på beina bestemte vi oss for å følge vestsiden av vannet sørover. Vi fant en sti og begynte på stigningen oppover. Terrenget her er bratt og med flere stup der man definitivt ikke bør ferdes i bakfylla.
Det gikk noe smått med oss denne formiddagen, men etter en time var vi fremme ved det velkjente utsiktspunktet. Vi knipset noen bilder av den vidunderlige utsikten over vannet og mot Romsås og Røverkollen. Vår beskjedne lunsj ble også inntatt her.
Vi fulgte den blåmerkede stien videre sørover og nedover. Vi ville se sørenden av Lutvann og fant en sti inn mot vannet. Vannet lå vakkert blågrønt foran oss. I det klare vannet kunne vi se bunnen langt ut. Vannet her skal være basisk, men etymologien til navnet Lut skal komme fra «lutr» som betyr fordypning i terrenget. Dette er en beskrivelse som passer utmerket på naturen her. Lutvann ligger i en fordypning mellom relativt høye åser.
Planen vår var å se Hauktjernskløftene, men siden vår orienteringsevne en tidlig søndag morgen ikke var av de beste, havnet vi på en blåsti mot Haukåsen. Vi passerte Kroktjern og bestemte oss for å besøke kløftene ved en annen anledning. Før vi visste ordet av det, stod vi på Haukåsen 357 moh. Der ble vi svært overrasket over at nesten alle trærne var borte. En plakat opplyste om at dette var gjort for å bedre radarsignalene, noe vi selvfølgelig har forståelse for. Den umiddelbare fordelen var at man nå til og med kan se Oslofjorden fra toppen. Riktignok ser man ikke all verden, men utsikten fra Haukåsen er definitivt endret.
Vår ferd gjennom skogen på blåsti hadde gitt oss usedvanlig fuktige føtter. Derfor valgte vi nå å følge grusveien ned fra Haukåsen mot Mariholtet. Der entret vi Mariholtet sportsstue og inntok hver vår iskalde glasscola. Herlig!
Siden det var lenge siden sist vi var i dette området, ønsket vi et gjensyn med damanlegget ved Elvåga. Et storslagent utsyn over vannet ble foreviget før vi vendte blikket mot sivilisasjonen.
Grusveien mot Ellingsrud er drepende kjedelig med sine nesten 5 km. Her er det ikke all verden å se på. Slitne som vi var, tok det nesten to timer (inkludert pauser) før vi igjen satt på 25 bussen.
Vi var alle enige om at det hadde vært en digg tur.
