Varingskollen 546 moh (Nittedal)

Varingskollen er en topp som gir fin utsikt over Nittedal. Den ligger langt oppe i dalen og det mest nærliggende hadde nok vært å ta toget til Åneby, Hakadal eller Varingskollen. Vi ønsket oss derimot en litt lengre tur og gadd ikke betale togbilletten til sone 2Ø.

Siden vi har 30 dagersbillett for Oslo, bestemte vi oss for å ta toget til Movatn og gå derifra.

Tidlig en søndags morgen troppet vi opp på Kjelsås stasjon. Vi var ikke alene. Mange turglade mennesker i alle aldre stod allerede og ventet på toget da vi ankom. Fritidstøy og ryggsekker dominerte bildet.

Presis kl 10.00 kom toget sigende inn på stasjonen og i fant oss en fin vindusplass. Mens toget begynte sin ferd innover i marka, beundret vi den vakre utsikten over Maridalsvannet på togets venstre side. Rundt 10 minutter senere, gikk vi av toget og fortsatte videre nordover.

Der grusveien (blåstien) krysset jernbanelinja, fulgte vi en sti langs jernbanelinja. Nordre Movann lå blinkende stille på vår venstre side. Ved første veiskille valgte vi grusveien mot venstre. Denne sykkelstien var merket mot Hakadal og vi fulgte den 5-6 km før vi tok av blåstien opp mot Varingskollen.

Men før vi kom så langt, passerte vi det vakre vannet Ørfiske. Det tok omtrent 45 min å komme dit. Derfra kunne vi se målet for turen: Varingskollen i det fjerne.


Grus veien går på venstre side av Ørfiske. Omtrent halvveis ligger en rasteplass med mulighet for bading, men siden vi ikke hadde med badetøy, ble det til at vi gikk fort videre. Vanntemperaturen fristet heller ikke til denne typen aktiviteter. Hadde det ikke vært for noen stressede menn i satt alder på sykkel, hadde dette vært en stille og fredfull tur.

I underkant av 2 timer etter at vi forlot Movatn, kom vi til stedet der blåstien tok av mot høyre mot Varingskollen. Herfra er det 2 km til toppen. Stien er stedvis dritvåt, så vi skiftet til vanntett skotøy før vi forlot grusveien. 45 min senere stod vi på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten i flere retninger.

Lunsjen ble inntatt på verandaen til restauranten som står på toppen. Utenfor sesongen er det stengt og rolig her. Bare noen få turgåere kom mens vi satt der.

 

Det finnes flere muligheter når man vil ned igjen. Et alternativ er å gå ned skibakken, et annet å gå tilbake ned til grusveien (Greveveien). Vi valgte imidlertid å gå blåstien nedover i retning Åneby/Nittedal. Da vi kom lengre ned og stien tok av til Åneby, valgte vi å følge en grusvei mot Nittedal. På turen nedover gikk vi forbi Holnippeldammen. Innen den tid hadde vi blitt så lei av hele turen at vi gikk strake veien ned til Nittedal togstasjon og tok toget tilbake til byen. Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Tofte Vardås 264 moh og Barlindvannet (Hurum)

Det ble atter helg og søndag. Selv om været var heller trasig, bestemte vi oss for å legge turen til Hurumlandet nok en gang. Denne gangen valgte vi en tur med startpunkt i sør. Vi kjørte Rv 281 sørover langs østsiden av Hurumlandet. Ved skiltingen til Hurum E-verk tok vi av oppover mot høyre. Ved E-verket slengte vi fra oss bilen og begynte ferden oppover grusveien.
Regnet bøttet ned og humøret var ikke på topp hos enkelte.
Vi passerte E-verket på venstre hånd. Like etterpå tok vi til venstre oppover en grusvei (vi fulgte altså ikke den blåmerkede Kyststien). Etter en halvtimes marsj oppover, gikk grusveien over i en noe dårligere skogsbilvei som til slutt smalnet til en sti. Før vi visste ordet av det, var det ikke mer enn et utydelig dyretråkk igjen. På vår høyre side kunne vi nå se målet for turen vår:

 

 

Den siste delen av turen opp mot toppen gikk gjennom ulendt terreng. Dyretrøkket ble til villmark og de siste metrene måtte vi bruke både armer og bein for å klamre oss til fjellsiden. Det skulle gå en sti her, men den fant ikke vi - før vi var på vei ned igjen.
Endelig oppe på toppen kunne vi beskue den herlige utsikten over tåkehavet.

 

 

På veien ned kom vi i skade for å gå feil og etter å ha trillet ned en knaus, befant vi oss ved det mye omtalte Barlindvannet. Det var en fantastisk høststemning og hadde det ikke vært for regn og snø, ville dette vært en tørrere opplevelse. Vi ble rent sentimentale.....

Vi hadde håpet å finne en sti rundy Barlindvannet, men der ble vi lurt. Etter endel klatring, ble det til at vi fant et dyretråkk og fulgte dette oppover fjellsiden i omtrent nordlig retning. Vi fant igjen stien vi hadde fulgt opp mot Vardåsen og trillet rolig tilbake til bilen. Slitne og gjennomvåte, men vi var alle anige om at det hadde vært en fin tur... :)

Spinneren 271 moh (Oslo)

Spinneren 271 moh

Like ved toppen av dette fjellet befinner det seg en karakteristisk og myteomspunnet bauta som visst nok har stått der i evigheter. Forhistorien er det vel ingen som er 100 % sikker på. Uansett er bautaen et fascinerende skue og naturen rundt er vakker.

Vi har gått mange turer i området og vi lette rundt flere ganger før vi fant frem. Hvis man ikke vet nøyaktig hvor bautaen ligger, kan den være vanskelig å finne – mildt sagt. Det fins flere måter å komme seg opp til toppen på. Den enkleste er sannsynligvis å starte fra Sandbakken og følge grusveien nordover og oppover fra parkeringsplassen. Etter en knapp halvtime, kommer man til en rødmerket skiløype på venstre side. Denne er riktignok stedvis noe våt, men med støvler medfører ikke dette noe problem.

Denne vakre søndagen i oktober fulgte vi også rødstien og siden vi ikke hadde hatt vett til å ta med støvler, kjente vi raskt svømmehuden vokse fram mellom tærne.

Etter noen minutter passerte vi under en kraftledning og like etterpå fant vi en sti bratt oppover til venstre. Snart traff vi igjen på kraftledningen. Ved toppen av bakken tok vi oss en velfortjent pause. Omtrent på dette stedet går det en umerket, men tydelig sti til høyre.

Denne fulgte vi langs høydedraget nordover. En snau halvtime senere dukket først varden på toppunktet opp.

Like bortenfor stod også bautaen og ventet.

Som vanlig inntok vi matpakken på toppen, men temperaturen tillot ikke noe lengre opphold.

Tilbaketuren gikk om Askevann. Vi gikk tilbake til kraftledningen og fulgte denne mot høyre. Dette ble enda en våt opplevelse og det som så ut som en sti i begynnelsen, ble mer og mer utydelig.

Turen ned til Askevann ble litt av en villmarksopplevelse.

Vannet lå der blikkstille i kveldssola. Etter en liten rast, fulgte vi en sti tilbake til parkeringsplassen ved Sandbakken.