Kikuttoppen 612 moh (fra Sørkedalen skole)

 

Det var en vakker søndagsmorgen da vi bestemte oss for å avlegge denne toppen et besøk.

Vi dro mot Røa og rakk akkurat buss 41 til Sørkedalen kl 10.24.

Noen minutter senere gikk vi av bussen ved Sørkedalen skole og fant blåstien som gikk mot Kikut.

Denne stien fulgte vi til Finnerud dit vi kom etter ca 1 time. Derifra valgte vi å følge grusveien mot Kikut. Vi tok oss ikke tid til mange pausene på turen oppover. Vår første rast ble ved Kikutstua der vi ankom kl 13.30. Stedet frekventeres tydeligvis hovedsaklig av syklister, for det var sannelig ikke mange turgåere å skimte.

 

Det ble tid til både en matbit og et toalettbesøk før vi fant blåstien oppover mot Kikttoppen. Like ved der stien startet fant vi også Løvenskioldbautaen fra 1936.

 

Blåstien opp til toppen er 1.5 km lang og begynner ganske pent og pyntelig med moderat stigning. Da vi var kommet omtrent halvveis opp mot toppen, ble det imidlertid raskt drastisk brattere. Her måtte vi ta hendene til hjelp og turen bar mer preg av klatring enn fottur. Vi var alle lykkelige for at det var tørt i marka denne dagen.

Alt slitet var likevel glemt da vi stod på toppen og beundret utsikten i flere himmelretninger. Vi så sørover over Bjørnsjøen og Fyllingen. For å få enda bedre utsikt østover og nordover, fulgte vi stien videre innover fjellet noen meter. Herfra var utsikten enda mer fascinerende. Vi så mot Kjerkeberget, samt Store Sandungen og Hakkloa.

 

Deretter snudde vi og valgte blåstien ned til Fyllingen 2.0 km. Denne stien var mye mindre bratt og bød overhodet ikke på noen spesielle utfordringer. Det varte ikke lenge før vi var nede ved Fyllingen gård og tok et raskt bad i vannet.

 

Så var det tid for å vende tilbake mot byen. Vi valgte nå å følge grusveien hele veien ned mot Sørkedalen skole. I rolig tempo med et par mindre pauser tok det oss nesten 3 timer å vandre tilbake til busstoppet ved Sørkedalen skole. Buss 41 mot Røa gikk 19.49.

 

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur, selv om enkelte klagde høylytt over tiltakende senebetennelse og «dritondt i føtta». Kanskje ikke så merkelig siden vi sannsynligvis hadde trasket noe over 25 km.