Varingskollen 546 moh (Nittedal)

Varingskollen er en topp som gir fin utsikt over Nittedal. Den ligger langt oppe i dalen og det mest nærliggende hadde nok vært å ta toget til Åneby, Hakadal eller Varingskollen. Vi ønsket oss derimot en litt lengre tur og gadd ikke betale togbilletten til sone 2Ø.

Siden vi har 30 dagersbillett for Oslo, bestemte vi oss for å ta toget til Movatn og gå derifra.

Tidlig en søndags morgen troppet vi opp på Kjelsås stasjon. Vi var ikke alene. Mange turglade mennesker i alle aldre stod allerede og ventet på toget da vi ankom. Fritidstøy og ryggsekker dominerte bildet.

Presis kl 10.00 kom toget sigende inn på stasjonen og i fant oss en fin vindusplass. Mens toget begynte sin ferd innover i marka, beundret vi den vakre utsikten over Maridalsvannet på togets venstre side. Rundt 10 minutter senere, gikk vi av toget og fortsatte videre nordover.

Der grusveien (blåstien) krysset jernbanelinja, fulgte vi en sti langs jernbanelinja. Nordre Movann lå blinkende stille på vår venstre side. Ved første veiskille valgte vi grusveien mot venstre. Denne sykkelstien var merket mot Hakadal og vi fulgte den 5-6 km før vi tok av blåstien opp mot Varingskollen.

Men før vi kom så langt, passerte vi det vakre vannet Ørfiske. Det tok omtrent 45 min å komme dit. Derfra kunne vi se målet for turen: Varingskollen i det fjerne.


Grus veien går på venstre side av Ørfiske. Omtrent halvveis ligger en rasteplass med mulighet for bading, men siden vi ikke hadde med badetøy, ble det til at vi gikk fort videre. Vanntemperaturen fristet heller ikke til denne typen aktiviteter. Hadde det ikke vært for noen stressede menn i satt alder på sykkel, hadde dette vært en stille og fredfull tur.

I underkant av 2 timer etter at vi forlot Movatn, kom vi til stedet der blåstien tok av mot høyre mot Varingskollen. Herfra er det 2 km til toppen. Stien er stedvis dritvåt, så vi skiftet til vanntett skotøy før vi forlot grusveien. 45 min senere stod vi på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten i flere retninger.

Lunsjen ble inntatt på verandaen til restauranten som står på toppen. Utenfor sesongen er det stengt og rolig her. Bare noen få turgåere kom mens vi satt der.

 

Det finnes flere muligheter når man vil ned igjen. Et alternativ er å gå ned skibakken, et annet å gå tilbake ned til grusveien (Greveveien). Vi valgte imidlertid å gå blåstien nedover i retning Åneby/Nittedal. Da vi kom lengre ned og stien tok av til Åneby, valgte vi å følge en grusvei mot Nittedal. På turen nedover gikk vi forbi Holnippeldammen. Innen den tid hadde vi blitt så lei av hele turen at vi gikk strake veien ned til Nittedal togstasjon og tok toget tilbake til byen. Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Tofte Vardås 264 moh og Barlindvannet (Hurum)

Det ble atter helg og søndag. Selv om været var heller trasig, bestemte vi oss for å legge turen til Hurumlandet nok en gang. Denne gangen valgte vi en tur med startpunkt i sør. Vi kjørte Rv 281 sørover langs østsiden av Hurumlandet. Ved skiltingen til Hurum E-verk tok vi av oppover mot høyre. Ved E-verket slengte vi fra oss bilen og begynte ferden oppover grusveien.
Regnet bøttet ned og humøret var ikke på topp hos enkelte.
Vi passerte E-verket på venstre hånd. Like etterpå tok vi til venstre oppover en grusvei (vi fulgte altså ikke den blåmerkede Kyststien). Etter en halvtimes marsj oppover, gikk grusveien over i en noe dårligere skogsbilvei som til slutt smalnet til en sti. Før vi visste ordet av det, var det ikke mer enn et utydelig dyretråkk igjen. På vår høyre side kunne vi nå se målet for turen vår:

 

 

Den siste delen av turen opp mot toppen gikk gjennom ulendt terreng. Dyretrøkket ble til villmark og de siste metrene måtte vi bruke både armer og bein for å klamre oss til fjellsiden. Det skulle gå en sti her, men den fant ikke vi - før vi var på vei ned igjen.
Endelig oppe på toppen kunne vi beskue den herlige utsikten over tåkehavet.

 

 

På veien ned kom vi i skade for å gå feil og etter å ha trillet ned en knaus, befant vi oss ved det mye omtalte Barlindvannet. Det var en fantastisk høststemning og hadde det ikke vært for regn og snø, ville dette vært en tørrere opplevelse. Vi ble rent sentimentale.....

Vi hadde håpet å finne en sti rundy Barlindvannet, men der ble vi lurt. Etter endel klatring, ble det til at vi fant et dyretråkk og fulgte dette oppover fjellsiden i omtrent nordlig retning. Vi fant igjen stien vi hadde fulgt opp mot Vardåsen og trillet rolig tilbake til bilen. Slitne og gjennomvåte, men vi var alle anige om at det hadde vært en fin tur... :)

Spinneren 271 moh (Oslo)

Spinneren 271 moh

Like ved toppen av dette fjellet befinner det seg en karakteristisk og myteomspunnet bauta som visst nok har stått der i evigheter. Forhistorien er det vel ingen som er 100 % sikker på. Uansett er bautaen et fascinerende skue og naturen rundt er vakker.

Vi har gått mange turer i området og vi lette rundt flere ganger før vi fant frem. Hvis man ikke vet nøyaktig hvor bautaen ligger, kan den være vanskelig å finne – mildt sagt. Det fins flere måter å komme seg opp til toppen på. Den enkleste er sannsynligvis å starte fra Sandbakken og følge grusveien nordover og oppover fra parkeringsplassen. Etter en knapp halvtime, kommer man til en rødmerket skiløype på venstre side. Denne er riktignok stedvis noe våt, men med støvler medfører ikke dette noe problem.

Denne vakre søndagen i oktober fulgte vi også rødstien og siden vi ikke hadde hatt vett til å ta med støvler, kjente vi raskt svømmehuden vokse fram mellom tærne.

Etter noen minutter passerte vi under en kraftledning og like etterpå fant vi en sti bratt oppover til venstre. Snart traff vi igjen på kraftledningen. Ved toppen av bakken tok vi oss en velfortjent pause. Omtrent på dette stedet går det en umerket, men tydelig sti til høyre.

Denne fulgte vi langs høydedraget nordover. En snau halvtime senere dukket først varden på toppunktet opp.

Like bortenfor stod også bautaen og ventet.

Som vanlig inntok vi matpakken på toppen, men temperaturen tillot ikke noe lengre opphold.

Tilbaketuren gikk om Askevann. Vi gikk tilbake til kraftledningen og fulgte denne mot høyre. Dette ble enda en våt opplevelse og det som så ut som en sti i begynnelsen, ble mer og mer utydelig.

Turen ned til Askevann ble litt av en villmarksopplevelse.

Vannet lå der blikkstille i kveldssola. Etter en liten rast, fulgte vi en sti tilbake til parkeringsplassen ved Sandbakken.

Lutvann og Haukåsen 357 moh (Oslo)

Haukåsen 357 moh

Østmarka er et utmerket turmål. Dessverre har vi sviktet et av våre kjæreste turområder i 2012. Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med denne vakre høstdagen.

Vi tok 25 bussen til Lindeberg sykehjem og fulgte Lindebergåsen oppover mot krysset med Ole Reistads vei der  parkeringsplassen som er utgangspunktet for den blåmerkede stien mot Lutvann, ligger.

Første etappe opp til Lutvann ble tilbakelagt på vel halvtimen. Lettere fuktig på beina bestemte vi oss for å følge vestsiden av vannet sørover. Vi fant en sti og begynte på stigningen oppover. Terrenget her er bratt og med flere stup der man definitivt ikke bør ferdes i bakfylla.

Det gikk noe smått med oss denne formiddagen, men etter en time var vi fremme ved det velkjente utsiktspunktet. Vi knipset noen bilder av den vidunderlige utsikten over vannet og mot Romsås og Røverkollen. Vår beskjedne lunsj ble også inntatt her.

Vi fulgte den blåmerkede stien videre sørover og nedover. Vi ville se sørenden av Lutvann og fant en sti inn mot vannet. Vannet lå vakkert blågrønt foran oss. I det klare vannet kunne vi se bunnen langt ut. Vannet her skal være basisk, men etymologien til navnet Lut skal komme fra «lutr» som betyr fordypning i terrenget. Dette er en beskrivelse som passer utmerket på naturen her. Lutvann ligger i en fordypning mellom relativt høye åser.

Planen vår var å se Hauktjernskløftene, men siden vår orienteringsevne en tidlig søndag morgen ikke var av de beste, havnet vi på en blåsti mot Haukåsen. Vi passerte Kroktjern og bestemte oss for å besøke kløftene ved en annen anledning. Før vi visste ordet av det, stod vi på Haukåsen 357 moh. Der ble vi svært overrasket over at nesten alle trærne var borte. En plakat opplyste om at dette var gjort for å bedre radarsignalene, noe vi selvfølgelig har forståelse for. Den umiddelbare fordelen var at man nå til og med kan se Oslofjorden fra toppen. Riktignok ser man ikke all verden, men utsikten fra Haukåsen er definitivt endret.

Vår ferd gjennom skogen på blåsti hadde gitt oss usedvanlig fuktige føtter. Derfor valgte vi nå å følge grusveien ned fra Haukåsen mot Mariholtet. Der entret vi Mariholtet sportsstue og inntok hver vår iskalde glasscola. Herlig!

Siden det var lenge siden sist vi var i dette området, ønsket vi et gjensyn med damanlegget ved Elvåga. Et storslagent utsyn over vannet ble foreviget før vi vendte blikket mot sivilisasjonen.

Grusveien mot Ellingsrud er drepende kjedelig med sine nesten 5 km. Her er det ikke all verden å se på. Slitne som vi var, tok det nesten to timer (inkludert pauser) før vi igjen satt på 25 bussen.

Vi var alle enige om at det hadde vært en digg tur.

Gleinåsen i Hurum 344 moh DEG 1876

På en slik vakker lørdag i septemberg valgte vi igjen å legge turen til det vakre Hurumlandet. Selv om det blåste en sur og bisk vind, ble det en fin tur i skogen, også i dag.

Vi hadde skaffet oss en bil for anledningen og kjørte av fra RV 281 ved skiltingen mot Eplegården. Denne veien (Børsandveien) fulgte vi noen hundre meter. Deretter tok vi Bureveien (Burudveien) til høyre og så litt senere Midtre Burevei til høyre. Etter en stund kom vi til en bom ved et sagbruk. Vi slengte elegant fra oss bilen i grøfta.

Selve gåturen begynte ved å passere sagbruket (ikke gå gjennom bommen, men velg veien til venstre for bommen og gå rett gjennom sagbruket) og så rett frem og opp på en lettere overgrodd skogsvei. Selv om det var en våt og regntung dag, var det fullt mulig å ferdes her uten å bli nevneverdig våt på føttene. Vi var kun litt fuktige der nede.

Skogsveien gikk oppover og svingte etterhvert til høyre. Etter en stund fusjonerte den med en mer brukt grusvei som førte til noen hytter. Denne veien tok vi til venstre, fulgte den vel 50 meter før den igjen gikk over til å bli overgrodd. Etter ytterligere noen hundre meter, støtte vi igjen på en grusvei. Dette er veien til radaren på Nilsåsen (følg den til høyre og du kommer til Nilsåsen).
Vi fulgte imidlertid en passe bred sti rett opp til venstre i dette krysset. Stien smalnet etter hvert, men det var fullstendig uproblematisk å følge den opp mot toppunktet. Det beste utsiktspunktet kommer man til et stykke før toppunktet. Her er det en fantastisk utsikt mot Drøbak. Bare se:

Vel oppe på toppen følte vi et pressende behov for å lufte ho Laura. Siden vi ikke så et eneste menneske i området, føltes dette trygt å gjennomføre.
Etter å ha fotografert utsikten, fortsatte vi glade og lykkelige mot selve toppunktet med trigpunkt og den fascinerende søylen med innskripsjonen DEG 1876.
Det er blitt oss fortalt at det eksisterer flere slike søyler med innskripsjoner andre steder i Norge. Se for eksempel : http://www.kjentmannsmerket.org/2011/08/kjentmannstur-i-havgapet-2/

På toppunktet inntok vi vår medbrakte niste. Denne gangen Lays potetgull og iskald Cola. Siden temperaturen lå rundt "normalt kjøleskap" var Colaen kald og god. Mette og gode fulgte vi samme vei tilbake til bilen. Turen anbefales. Dette området på Hurumlandet er en vakker perle som få mennekser har funnet. På vår tur i dag traff vi ingen andre turgåere.

Og det ble atter helg..... :)

Bukollen 522 moh Knaus i Nittedal

Vår tur til denne toppen i Nittedal kommune må betegnes som en høydare. Et eller annet sted har vi lest at denne toppen går for å være Nittedals svar på Besseggen. Vi vet ikke helt...

Turen begynte med en rask busstur med rute 301 til endestoppet på Kongsskog. Siden vi har 30 dagersbillett i Oslo, kostet dette oss bare 2 små klipp på kupongkortet. Offentlig transport er et utmerket alternativ når man ønsker å ta seg ut i naturen.

Etter at vi kom av bussen, fulgte vi en blåmerket sti som var sammenfallende med en asfaltert vei som gikk videre innover dalen. Etter noen minutter tok vi av til høyre på en grusvei og krysset R4 litt lengre bort. Videre gikk vi mot Nittedal Jordstasjon, stadig på blåstien til Rundkollen. Denne stien gikk rundt Jordstasjonen og fortsatte pent oppover fjellsiden. Etter en halvtime med svette og tårer kom vi til en grusvei. Stien til Rundkollen fortsetter på andre siden av veien. Vi fortsatte derimot til høyre oppover grusveien. Etter 6-7 minutter langs denne grusveien, gjorde veien en skarp sving mot venstre. Midt i denne svingen gikk det en umerket sti oppover mot venstre. Stien var utmerket, men vi var lykkelig for at vi hadde valgt lange benklær siden det var mye lyng langs stien.

Etter en times tid nådde vi toppen av den vakre Bukollen. Det blåste friskt og følelsen av ordentlig fjelltur var absolutt til stede. Utsikten var imponerende. Spesielt spennende var det å se Varingskollen i det fjerne. Vi ble rent sentimentale med tanke på alle de fine utforturene vi kunne hatt der på vinterstid.

På toppen inntok vi vår medbrakte lunsj, bestående av svett ost og flatklemt banan.

Vi kunne ha valgt andre veier ned, men det følger en viss trygghet med det kjente. Derfor trillet vi ned samme vei som vi gikk opp og etter 1.5 timer var vi nede ved busstoppet. Det var en knakende fin tur som vi gjerne går en gang til. Anbefales!!!

DEG 1876

Tur til DEG 1876 i Hurum. Beste utsikten var like før vi kom til dette punktet på Gleinåsen. Så da vi kom til toppunktet, var det bare å snu og gå ned igjen. Vi hadde det i grunnen veldig fint der oppe. Dessverre holdt vi ikke ut så lenge på toppunktet pga alle de flygende insektene der oppe. Hvorfor er det egentlig slik at all mygga sirkler rundt toppen på disse knausene?

Egentlig burde vi lagt ut om historien bak denne fantastiske granittsøyla med inskripsjonen DEG 1876, men det gidder vi ikke.
Imidlertid var vi meget skuffet over at noen hadde festet et oransje og hvit banner over søyla. Hvordan kan noen herpe naturen slik?

Ny Harrytur! Yippi! :D

Samme ruta som sist og bemerkelsesverdig samme innhold i handlekurven som sist. Det er SÅÅÅ fantastiske tilbud på Cola der borte.

Harrytur!

Første blogginnlegg :DI dag har vi ikke vært på fottur. Vi har derimot vært i Sverige på harryhandel og fylt bilden med herlige sukkervarer :D

Tur til Norbytunnellen

Her kom vi inn i en lang og mørk tunnell som var flere hundre meter lang. De var fin vei og god belysning. Dessuten var tunnellen  ganske rett. Vi var ute på den andre siden etter 5 minutter. Da kom vi ut på Vinterbrosletta, et vakkert skue.

Deretter måtte vi velge mellom E6 og E18 inn mot behovedstaden

Hvor lang er Nordbytunnellen?

KIWI på Råde i Østfold

Tur til KIWI på Råde.

Vi kjørte E6 nordover fra svenskegrensa og kommer etter en liten time til avkjøringen til Råde. Der viste det seg å være en nyåpnet bensinstasjon. Det var heldig, for vi hadde nettopp nesten sluppet opp for diesel.
Vi gikk inn på KIWI og kjøpte 4 liter melk med brød. I tillegg kjøpte vi VG for å ha noe å lese i mens vi kjørte videre. Det var en fin tur.....
Det var kjempefint at butikken var oppe til 23. Ellers hadde vi kommet for sent.