Blåtjernsgrana, Barlindåsen, Ramstadslottet og Bjønnåsen (Fottur fra Østliveien)

Varden på Bjønnåsen

Østmarka er et vakkert sted. Spesielt høsten er fantastisk i denne delen av marka. Vi startet fra Grorud fulle av forventninger. Vi hoppet på buss 361 i retning Gullhaug-Tømte. Etter en halvtime gikk vi av bussen ved Østliveien. Skiltingen med blåmerket sti begynte allerede på busstoppet. Vi gikk innover asfaltveien som etter noen hundre meter ble en grusvei. En halvtime senere ankom vi Østbyputten, et stille vann omgitt av skogkledte topper. Kanskje burde vi ha tatt oss tid til en rast her, men med tanke på at vi ønsket å bestige tre topper i området, bestemte vi oss for å gå videre.

Like etterpå passerte vi Oskars gate. Et smalt og bratt parti med fascinerende utsikt over Østbyputten.

Litt senere kom vi til at skilt som markerte Naturvernområde. Her var også skiltet til Blåtjernsgrana. Vi tok avstikkeren til høyre og fant denne store grana.

Imidlertid lot vi oss mer imponere av tjernet like ved – Blåtjern.

Tilbake på stien gikk vi videre mot høyre og fant relativt raskt en ny sti mot høyre mot Ramstadslottet og Barlindåsen. Ved neste kryss gikk det igjen mot høyre og så nesten umiddelbart mot høyre. Herfra var det 1 km til Ramstadslottet.

Vi fulgte denne stien oppover og inn i Naturvernområdet igjen. Omtrent halvveis opp, kom vi til en sti mot høyre. Stiskillet var markert med 2 blå ringer på et tre. Denne stien førte oss opp til Barlindåsen 398 moh, den høyeste toppen i Østmarka. Vi fant varden og Kjentmannsmerket ved stiens endepunkt. Utsikten er ikke all verden herfra. Faktisk ser man mer fra et punkt før man kommer til varden – her ser man tydelig toppen på Ramstadslottet.

På vei ned fra Barlindåsen valgte vi samme sti tilbake, men etter en stund holdt vi mot høyre og valgte en sti som treffer blåstien mot Ramstadslottet på et høyere punkt enn vi forlot den.

Tilbake på blåstien var det  300 m til toppen på Ramstadslottet. Noen minutter senere stod vi på vår andre topp denne dagen. Utsikten herfra er utmerket i flere retninger. Vi ser sørvestover over Østmarka, østover mot Øyeren og nordover mot blokkene i Groruddalen (Romsås).

Turen hadde hittil vart nesten 2.5 timer. Etter en matbit, la vi kursen mot vårt neste mål – den tredje toppen: Bjønnåsen.

Vi fulgte samme blåsti nedover. I dalbunnen fulgte vi skiltingen mot Bjønnåsen. Stigningen opp mot denne toppen var både bratt og tung. Det var ikke fritt for at lårmusklene fikk kjørt seg noe over gjennomsnitlig på denne turen. 1 time senere stod  vi og kikket utover landskapet. Utsikten fra Bjønnåsen 396 moh er fantastisk. Store deler av Lørenskog samt Groruddalen lå badet i kveldssolen. En sikteskive på toppen gjorde at vi kunne identifisere flere kjente topper i flere retninger. Både Mistberget og Varingskollen var godt synlige i terrenget.

På denne toppen ble vi sittende en stund. Resten av matpakken ble inntatt mens vi slo av en prat med noen av menneskene vi traff her. Dette er tydeligvis en langt mer besøkt topp sammenliknet med de to første. Kanskje ikke så rart, siden det er både benker man kan sitte på og en storslagen utsikt her. Dessuten er avstanden til bebyggelsen kortere herfra. Bjønnåsen kan nås på en liten time for mange mennesker som bor i nærområdet. Den perfekte kveldstur.

Etter å ha sett oss mette på utsikten, begynte vi nedstigningen mot Blystadlia og videre ned mot busstoppet. Vi fulgte blåstien til vi kom til en grusvei som vi fulgte nedover mot Skihytta. Derfra fulgte vi Hovelsrudveien (bredere grusvei) tilbake til asfaltveien og buss 361 mot Grorud. Bussen går to ganger i timen. Fra Grorud går T-bane 5 eller buss 31 mot sentrum.

Oppkuven 704 moh (Fottur fra Skansebakken)

Det var en vakker morgen på sensommeren 2013 at vi bestemte oss for å gå til Oppkuven. Vi hadde svært lenge ønsket å besøke denne toppen, men siden den ligger noe langt unna, ble besøket utsatt igjen og igjen. Denne morgenen følte vi imidlertid et akutt behov for å få trimmet føttene noe utover det vanlige.

Vi la som vanlig kursen mot Røa og hoppet på buss 41 til Sørkedalen. På dendestoppet (Skansebakken) fant vi raskt skiltet blåsti mot Oppkuven 11 km.

Første stopp på veien oppover var Lysedammen. Vi kom dit etter en snau time. Deretter fortsatte vi forbi Smedmyrkoia på en skogsvei som ble smalere og smalere etterhvert som vi kom lengre opp. Veien var likevel grei å gå på hele veien.

Etter rundt 45 min eter Lysdammen kom vi til et skilt som markerte en blåsti mot Oppkuven 3.5 nedover til høyre. Vi var dumme nok til å la oss forlede av dette. Problemet var at vi måtte krysse to bekker med relativt stor vannføring. Da enkelte av oss dessverre er noe korte i lortfallet, måtte jo dette gå galt. Våte føtter er selvfølgelig ingen krise, men heller ingen umiddelbar fordel.

Noen minutter senere var vi igjen oppe på en grusvei og fant et nytt skilt mot Oppkuven, denne gangen var avstanden dit opp beregnet til 4 km. Da følte vi oss lurt, da!!!

I følge turbeskrivelsene vi hadde lest, skulle vi nå vandre på en blåsti helt fram til toppen. Vi var blitt advart mot mye myr, så vi hadde tatt med gummistøvler. Vi skiftet før vi forlot grusveien. Dette skulle vise seg å være lurt. Riktignok var første del av turen relativt tørr, men så begynte myrområdene. Det var mye våt myr her. Uten gummistøvler ville dette blitt en våt, kald og gjørmete opplevelse. Selv etter den tørre julimåneden sommeren 2013 var det mer enn nok vann her oppe.

Når det er sagt, må vi bare legge til at høyfjellsfølelsen var fullkommen i dette området. Vi hadde helt klart følelsen av å være høyt oppe, så langt dette er muli på det sentrale Østlandet. Frisk fjellluft. Ikke allverdens utsikt mellom trær, tjern og myrområder, men helt klart en hyggelig, fredfull opplevelse (og vi var alle sammen tørre på føttene nå).

Vi fulgte altså en tydelig blåsti. Selv om vi ikke traff et eneste menneske på denne delen av turen, bar stien preg av å være i hyppig bruk.

Etter 1.5 timer på denne blåstien var vi fremme ved tårnet på toppen. Da hadde vi brukt totalt 3.5 timer fra Skansebakken, uten å anstrenge oss nevneverdig og med kun en liten pause.

Den nye vindeltrappen gjorde det lett å komme seg opp. Vi var blitt advart om at trappen opp til utsikten var en skummel opplevelse. Nå var det bare nytelse. God utsikt i alle retninger, kun avbrutt av noen tretopper her og der. Fascinerende!

Vår medbrakte lunch ble inntatt her oppe i høyden.

Deretter valgte vi å følge en blåsti nedover mot Oppkuvvannene (Store og Lille). Også her kom støvlene til god nytte. Det var rett og slett mye våt myr her. Men også en stille og nesten uberørt skog.

Store Oppkuvvann dukket opp nede på vår venstre side, stille og blinkende i sola. Det ble tid for et kjapt bad før vi fulgte blåstien mot høyre på sydsiden av vannet og tilbake til utgangspunktet.

Omtrent midtveis på Store Oppkuvvann, traff vi på den rødmerkede skiløypa. Skiløyper pleier å være våte på sommeren. Denne var ikke noe unntak. Fordelen var at vi fikk se mer av området rundt Oppkuven. Midt på ei usedvanlig våt myr delte løypa seg i to løp. Vi svingte motl venstre og traff etterhvert på den nesten igjengrodde veien nedover Kjagdalen.

2 timer etter at vi forlot toppen var vi igjen nede på grusveien. Derfra fant vi tilbake til den veien vi hadde fulgt fra Skansebakken og vandret samme vei tilbake. Totalt brukte vi 9 timer på turen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur! ;)

 

Kjerkeberget på Høgåsen 620 moh

Vi hadde lenge sett fram til denne turen. Tanken på å kunne stå ved en kirkeformet varde å skue utover Oslofjorden og innover mot Heggelivannene gav oss en nesten religiøs forventning.

Det var pent vær da vi satte kursen mot Røa og buss 41 mot Sørkedalen.

Vel fremme ved endestoppet på Skansebakken fant vi blåstien som skulle føre oss oppover mot herligheten. Vi fulgte skiltingen mot Ospeskog, Kampeseter og Øvre Lyse (en gård vi passerte etter vel en halvtime).

Fram til Ospeskog gikk turen på grusvei. Deretter fortsatte vi på en lite frekventert blåsti. Turen forløp uten videre problemer inntil vi ankom noe som må ha vært Nedre Fjølhytte. Her ble vi nødt til å forsere Heggelielva som selvfølgelig kunne vært striere, men som likevel var skremmende nok.

Det lå noen steiner i passelig avstand i elva og et tau skulle tydeligvis tjene som støtte. Det kunne gått bra, men gjorde selvfølgelig ikke det. Vi forbannet alkoholinntaket kvelden i forveien da minst en av oss fikk seg et ufrivillig, men forfriskende fotbad.

Vi bestemte oss umiddelbart for å velge den noe lengre grusveien på returen tilbake til Skansebakken.

Like etter elva traff vi igjen på grusveien og fulgte denne oppover til høyre. Ved Øvre Fjølhytte svingte vi til venstre og fulgte denne veien et godt stykke oppover.

Ved stiskillet der blåstien mot Kampeseter tok av mot venstre, fortsatte vi videre oppover mot høyre. Noen få minutter senere kom vi til et nytt veiskille i Søttjerndalen. Vi tok til høyre og fulgte veien noe over 5 minutter oppover.

Vi var nå på utkikk etter en umerket sti som skulle føre oss den siste biten oppover til «kjerka».

Etter de foran nevnte 5 minuttene dukket da også denne umerkede stien opp på venstre side. Stien var markert med steinvarder og var tydelig nok.

I begynnelsen (første 30 min) gikk det relativt bratt oppover i tørt terreng. Deretter fulgte vel 20 min med myr. De siste 10 min var tørrere og igjen noe brattere. Totalt brukte vi vel timen på denne siste biten. Totaltid fra Skansebakken ble ca 3 timer, uten pauser.

Utsikten som møtte oss var formidabel og minst like fascinerende som de bildene vi hadde sett i forkant. Vi ble sittende å nyte synet i en rent religiøs stemning.

Turen ned ble uproblematisk. Vi valgte å følge grusveien hele veien tilbake til Skansebakken, om Storebekkhytta og Slora. Selv om dette alternativet er lengre i km, gikk det fortere nedover bakkene og vi var nede ved busstoppet på Skansebakken etter 3 timer. Bussen gikk 17.45.

Vi var alle enige om at det hadde vært en dritfin tur! :)

Kikuttoppen 612 moh (fra Sørkedalen skole)

 

Det var en vakker søndagsmorgen da vi bestemte oss for å avlegge denne toppen et besøk.

Vi dro mot Røa og rakk akkurat buss 41 til Sørkedalen kl 10.24.

Noen minutter senere gikk vi av bussen ved Sørkedalen skole og fant blåstien som gikk mot Kikut.

Denne stien fulgte vi til Finnerud dit vi kom etter ca 1 time. Derifra valgte vi å følge grusveien mot Kikut. Vi tok oss ikke tid til mange pausene på turen oppover. Vår første rast ble ved Kikutstua der vi ankom kl 13.30. Stedet frekventeres tydeligvis hovedsaklig av syklister, for det var sannelig ikke mange turgåere å skimte.

 

Det ble tid til både en matbit og et toalettbesøk før vi fant blåstien oppover mot Kikttoppen. Like ved der stien startet fant vi også Løvenskioldbautaen fra 1936.

 

Blåstien opp til toppen er 1.5 km lang og begynner ganske pent og pyntelig med moderat stigning. Da vi var kommet omtrent halvveis opp mot toppen, ble det imidlertid raskt drastisk brattere. Her måtte vi ta hendene til hjelp og turen bar mer preg av klatring enn fottur. Vi var alle lykkelige for at det var tørt i marka denne dagen.

Alt slitet var likevel glemt da vi stod på toppen og beundret utsikten i flere himmelretninger. Vi så sørover over Bjørnsjøen og Fyllingen. For å få enda bedre utsikt østover og nordover, fulgte vi stien videre innover fjellet noen meter. Herfra var utsikten enda mer fascinerende. Vi så mot Kjerkeberget, samt Store Sandungen og Hakkloa.

 

Deretter snudde vi og valgte blåstien ned til Fyllingen 2.0 km. Denne stien var mye mindre bratt og bød overhodet ikke på noen spesielle utfordringer. Det varte ikke lenge før vi var nede ved Fyllingen gård og tok et raskt bad i vannet.

 

Så var det tid for å vende tilbake mot byen. Vi valgte nå å følge grusveien hele veien ned mot Sørkedalen skole. I rolig tempo med et par mindre pauser tok det oss nesten 3 timer å vandre tilbake til busstoppet ved Sørkedalen skole. Buss 41 mot Røa gikk 19.49.

 

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur, selv om enkelte klagde høylytt over tiltakende senebetennelse og «dritondt i føtta». Kanskje ikke så merkelig siden vi sannsynligvis hadde trasket noe over 25 km.

Mellomkollen 537 moh (Fra Snippen til Skar)

 

Turen startet fra Snippen stasjon på Gjøviksbanen kl 15.40. Blåstien vi fulgte begynte like etter at vi hadde gått ned bakken fra stasjonen. Først fulgte vi veien rundt 0.7 km før stien tok til venstre inn i skogen nederst i ei dump. Herfra var det skiltet 4 km til toppen av Mellomkollen.

 

Stien var tydelig. Etter en knapp halvtime kom vi inn på en gjengrodd skogsbilvei oppover mot høyre. Denne fulgte vi rundt 15 min før stien igjen gikk inn i skogen på høyre side.

På denne strekningen skal forfatteren Bernhard Herre ha avlidt ved et vådeskudd i 1849. Stedet er merket med et informasjonsskilt.

 

Etter omtrent 2 timer (fra Snippen) stod vi på utsiktspunktet litt sør for selve toppunktet. Utsiktspunktet var skiltet som en avstikker fra blåstien vi hele tiden hadde fulgt.

Herfra kunne vi se Maridalsvannet og store deler av Oslo sentrum, samt flere av toppene i Østmarka og Lillomarka.

 

Turen fortsatte videre på blåstien nedover mot Tømte gård. Før vi begynte nedstigningen, tok vi oss tid til å beundre utsikten fra et hogstfelt på nordøstsiden av Mellomkollen, like etter at vi hadde passert selve toppunktet.

30 min senere var vi nede ved Tømte gård.

 

Derfra fulgte vi blåstien videre nedover mot Liggeren vel 1.5 km unna. Tørr og fin sti uten større utfordringer.

Vel framme ved Liggeren gård, valgte vi blåstien sørover mot Øyungsdammen og Skar. Denne stien passerer Øyungen på østsiden. I moderat tempo brukte vi rundt en time ned til dammen.

Deretter gikk vi på grusvei 2.5 km ned mot parkeringsplassen på Skar. Herfra tok vi buss 51 nedover mot sentrum kl 20.17.

 

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Varingskollen 546 moh (Nittedal)

Varingskollen er en topp som gir fin utsikt over Nittedal. Den ligger langt oppe i dalen og det mest nærliggende hadde nok vært å ta toget til Åneby, Hakadal eller Varingskollen. Vi ønsket oss derimot en litt lengre tur og gadd ikke betale togbilletten til sone 2Ø.

Siden vi har 30 dagersbillett for Oslo, bestemte vi oss for å ta toget til Movatn og gå derifra.

Tidlig en søndags morgen troppet vi opp på Kjelsås stasjon. Vi var ikke alene. Mange turglade mennesker i alle aldre stod allerede og ventet på toget da vi ankom. Fritidstøy og ryggsekker dominerte bildet.

Presis kl 10.00 kom toget sigende inn på stasjonen og i fant oss en fin vindusplass. Mens toget begynte sin ferd innover i marka, beundret vi den vakre utsikten over Maridalsvannet på togets venstre side. Rundt 10 minutter senere, gikk vi av toget og fortsatte videre nordover.

Der grusveien (blåstien) krysset jernbanelinja, fulgte vi en sti langs jernbanelinja. Nordre Movann lå blinkende stille på vår venstre side. Ved første veiskille valgte vi grusveien mot venstre. Denne sykkelstien var merket mot Hakadal og vi fulgte den 5-6 km før vi tok av blåstien opp mot Varingskollen.

Men før vi kom så langt, passerte vi det vakre vannet Ørfiske. Det tok omtrent 45 min å komme dit. Derfra kunne vi se målet for turen: Varingskollen i det fjerne.


Grus veien går på venstre side av Ørfiske. Omtrent halvveis ligger en rasteplass med mulighet for bading, men siden vi ikke hadde med badetøy, ble det til at vi gikk fort videre. Vanntemperaturen fristet heller ikke til denne typen aktiviteter. Hadde det ikke vært for noen stressede menn i satt alder på sykkel, hadde dette vært en stille og fredfull tur.

I underkant av 2 timer etter at vi forlot Movatn, kom vi til stedet der blåstien tok av mot høyre mot Varingskollen. Herfra er det 2 km til toppen. Stien er stedvis dritvåt, så vi skiftet til vanntett skotøy før vi forlot grusveien. 45 min senere stod vi på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten i flere retninger.

Lunsjen ble inntatt på verandaen til restauranten som står på toppen. Utenfor sesongen er det stengt og rolig her. Bare noen få turgåere kom mens vi satt der.

 

Det finnes flere muligheter når man vil ned igjen. Et alternativ er å gå ned skibakken, et annet å gå tilbake ned til grusveien (Greveveien). Vi valgte imidlertid å gå blåstien nedover i retning Åneby/Nittedal. Da vi kom lengre ned og stien tok av til Åneby, valgte vi å følge en grusvei mot Nittedal. På turen nedover gikk vi forbi Holnippeldammen. Innen den tid hadde vi blitt så lei av hele turen at vi gikk strake veien ned til Nittedal togstasjon og tok toget tilbake til byen. Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Tofte Vardås 264 moh og Barlindvannet (Hurum)

Det ble atter helg og søndag. Selv om været var heller trasig, bestemte vi oss for å legge turen til Hurumlandet nok en gang. Denne gangen valgte vi en tur med startpunkt i sør. Vi kjørte Rv 281 sørover langs østsiden av Hurumlandet. Ved skiltingen til Hurum E-verk tok vi av oppover mot høyre. Ved E-verket slengte vi fra oss bilen og begynte ferden oppover grusveien.
Regnet bøttet ned og humøret var ikke på topp hos enkelte.
Vi passerte E-verket på venstre hånd. Like etterpå tok vi til venstre oppover en grusvei (vi fulgte altså ikke den blåmerkede Kyststien). Etter en halvtimes marsj oppover, gikk grusveien over i en noe dårligere skogsbilvei som til slutt smalnet til en sti. Før vi visste ordet av det, var det ikke mer enn et utydelig dyretråkk igjen. På vår høyre side kunne vi nå se målet for turen vår:

 

 

Den siste delen av turen opp mot toppen gikk gjennom ulendt terreng. Dyretrøkket ble til villmark og de siste metrene måtte vi bruke både armer og bein for å klamre oss til fjellsiden. Det skulle gå en sti her, men den fant ikke vi - før vi var på vei ned igjen.
Endelig oppe på toppen kunne vi beskue den herlige utsikten over tåkehavet.

 

 

På veien ned kom vi i skade for å gå feil og etter å ha trillet ned en knaus, befant vi oss ved det mye omtalte Barlindvannet. Det var en fantastisk høststemning og hadde det ikke vært for regn og snø, ville dette vært en tørrere opplevelse. Vi ble rent sentimentale.....

Vi hadde håpet å finne en sti rundy Barlindvannet, men der ble vi lurt. Etter endel klatring, ble det til at vi fant et dyretråkk og fulgte dette oppover fjellsiden i omtrent nordlig retning. Vi fant igjen stien vi hadde fulgt opp mot Vardåsen og trillet rolig tilbake til bilen. Slitne og gjennomvåte, men vi var alle anige om at det hadde vært en fin tur... :)